Overgangen mellom vinter og vår i april og mai er en viktig periode i Arktis. Da begynner isen å smelte, og lys slipper ned i havet etter en lang og mørk vinter. Livet under isen er tilpasset en kort og hektisk periode med høy produksjon, hvor de små mikroalgene skal produsere nok næring til å forsyne hele økosystemet fra bakterier til sjøfugl og isbjørn. Samtidig er dette den perioden vi vet minst om. Isutbredelsen er størst i april, og bare store isbrytere kommer seg inn og beveger seg trygt i området på denne tiden. 

Tokt med isbryter

I Polaråret 2007/2008 inngikk forskere ved Norsk Polarinstitutt og Norges fiskerihøgskole ved Universitetet i Tromsø et samarbeid med Kystvakten, som stilte opp med KV ”Svalbard” i denne perioden. Tromsøforskerne har tilbrakt til sammen ni uker og 1550 forskerdøgn med Kystvakten på KV ”Svalbard” i april og mai 2007 og 2008. Isbryteren brøt seg veg inn i ismassene som strømmer ut fra Polhavet og ned langs kysten av Øst-Grønland. Resultatet er to svært vellykkede tokt med innsamling av unike og svært viktige datasett som gir informasjon om både isforhold og smelting, havstrømmer og tilførsel av ferskvann fra smeltingen, samt oppstarten på den biologiske produktive sesongen.

Logistikk i isen

Å drive forskning i områder med tett og tung is er ressurskrevende og utfordrende. For å gjennomføre forskningen i den tunge isen i Framstredet har vi hatt god hjelp av både teknologi, menneskelige ressurser og ikke minst, erfaring. En isbryter er helt nødvendig for å bevege seg i slike områder. Kystvaktas KV ”Svalbard” er Norges eneste isbryter. Den er 104 m lang, har dobbelt skrog av tykke stålplater og skjærer seg gjennom is på en meter tykkelse med kraft fra fire dieselelektriske maskiner. Når isen blir for tykk og tett, kommer vi bare videre om vi finner åpne råker. For å finne råker som ga mulighet for å gå lenger inn i isen, tok vi i bruk helikopter og satellittbilder. Helikopteret kunne tas opp når værforholdene var gode, og oppe i høyden fikk vi godt overblikk over labyrinten av råker. Helikopteret fant råker som ga vei mellom de store isflakene, og fløy opp en navigasjonsrute. Et annet alternativ som fungerte godt var bruk av satellittbilder. Nedlasting av høyoppløselige satellittbilder tatt samme dag og levert fra satellittstasjonen KSAT i Tromsø, ga oss mulighet til å identifisere både KV ”Svalbard” som en hvit prikk i isødet (se bildet), og synliggjorde råker vi kunne navigere i på vei mot neste stasjon. Bildene tas med radarsatellitter som ”ser” isen gjennom skydekket, og som dermed fungerer uavhengig av vær. Slik planlegging av en mest mulig isfri trasé sparte mange timers gange i unødig tykk is og mye drivstoff.

Hovedarbeidet vårt foregikk på og ved store isflak. Båten ble fortøyd til isflaket, og landgangen lagt ut. Slik kunne isforskerne ha full tilgang til isen, mens marinbiologene jobbet i sjøen fra akterdekket på båten. Hver stasjon tok 2-5 døgn. Oseanografene brukte helikopteret for å nå stasjoner lenger inn i isen, hvor båten ikke kunne gå. De fløy ut med instrumenter, landet på isen, og tok is- og vannprøver og målte strømforhold, temperatur og saltholdighet i vannet. På denne måten fikk vi dekket et langt større område enn vi kunne nå med båten. Når man arbeider på isen, er det alltid en reell fare for å bli overrasket av isbjørn. En bevæpnet vakt holdt derfor alltid oppsyn rundt forskerne som konsentrerte seg om prøvetakningen. I tillegg satt det vakt på skipsbroen som fulgte med på bilder fra et roterbart infrarødt kamera montert på brotaket. Det synliggjør varme, og isbjørner kunne identifiseres på flere kilometers avstand, lenge før de var synlige for de som observerte med kikkert fra broen eller isbjørnvaktene på isen. KV ”Svalbard” er i utgangspunktet ikke tilrettelagt for forskning utover to laboratorierom i tilknytning til akterdekket. Vi hadde behov for mer plass og vinsj til prøvetakning med tungt utstyr som CTD (saltholdighet-, temperatur- og dybdemåler), vannhentere for å ta opp vann fra ulike dyp, nett for innsamling av små dyr, og utsetting av rigger. Vi kom derfor ombord med ekstra vinsj med 3500 m vaier, tre innredete containere for å arbeide i, samt nærmere 40 paller med forskningsutstyr.

Framstredet – et nøkkelområde

Klimaendringer har blitt viet stor oppmerksomhet de siste årene. For å kunne si noe om klimaendringer trengs det observasjoner over lang tid, noe som kan gi oss kunnskap og økt forståelse av sammenhenger og hvordan ulike faktorer påvirker hverandre. Utfordringen er å finne spesielle observasjonsområder som gir mye informasjon om mange prosesser, og som er representative for større områder. Framstredet er et slikt område. I dette havområdet mellom Grønland og Svalbard ligger noen av nøklene til økt forståelse av hvilken rolle Arktis spiller i klimasystemet og hvordan økosystemene i Arktis påvirkes av klimaendringer.

Framstredet er et nøkkelområde fordi det gir oss informasjon om store deler av Polhavet og endringer som skjer der. Området fikk navn etter Nansens ekspedisjon med polarskuta Fram som drev ut her i 1896 etter tre års drift med isen over Polhavet fra De nysibirske øyer.

Videre anvendelse av innsamlede data

En stor del av våre feltmålinger kommer også til å bli koblet til fjernmålingsdata fra satellitter og klimamodeller under oppfølgingsarbeidet med dataene de neste årene. Det finnes få data fra dette forskningsområdet om våren in situ, dvs. målt direkte på, i og under havisen. Derfor er datasettene som samles inn under iAOOS-prosjektet svært verdifulle for å finne svarene på ulike klimarelaterte forskningsspørsmål.

Takk: Et omfattende prosjekt som dette kan bare finne sted gjennom samarbeid og finansiering fra flere kilder. Dette prosjektet er finansiert av Norges Forskningsråd, EU, Kystvakten, Norsk Romsenter/ESA, Amundsensenteret, Norsk Polarinstitutt og Norges fiskerihøgskole.